Hodet mitt som en kommode

Av og til føler jeg at hodet mitt er som en kommode med veldig mange skuffer i! Kommoden blir for meg et bilde på livet mitt - hvordan jeg klarer å håndtere stress, hvilke forventninger jeg har til meg selv og andre, hvilke opplevelser jeg bærer med meg i livet ......

Noen skuffer i kommoden min er små, andre er store. I noen skuffer har jeg lagret lette ting som gjør at jeg kan åpne mange skuffer samtidig, uten at kommoden tipper. I andre skuffer har jeg lagret tunge ting, når jeg drar ut flere av disse samtidig, begynner kommoden å tippe.

Når, og hvor mye kommoden vil tippe, er avhengig av hvor sterk bakveggen i kommoden min er (tidligere erfaring, opplevelser, frykt....). Er bakveggen tung og solid, tåler den mer før den tipper.

En annen ting som kan få kommoden min til å tippe, er når jeg ikke vet i hvilken skuff jeg skal legge ting.
Atter andre skuffer inneholder så belastende ting at jeg ikke ønsker å åpne dem, jeg bare dytter nye ting nedi, og lukker dem kjempefort igjen. Andre skuffer er så fulle at jeg ikke orker å ta fatt og rydde i dem, jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.

Dette handler om stressmestring, forventninger, tidligere opplevelser osv osv....
Når jeg ser på kommoden min, tenker jeg at det for meg bl.a handler om å ha rutiner (slik gjør jeg dette, på denne tiden gjør jeg dette - å ha mest mulig bestemt - slik at jeg slipper å ta så mange valg - for det tapper så for energi)
Så tenker jeg at det handler om mestring - jeg må avstemme forventningene mine til hva jeg skal få gjort (hvor mange skuffer jeg skal åpne samtidig), og jeg må våge å fronte innholdet i de tunge og fulle skuffene gradvis og forsiktig....

I morgen skal jeg skrive litt om "Vaskekjellersyndromet"  - det handler litt om det samme.....

Ha en fin søndagskveld!