I bilen på vei hjem med mitt lille barnebarn snakket vi om at det var kveldsmat og leggetid når hun kom til mamma. Hun gledet seg til kveldsmat. Hun tenkte hun skulle ha brødet som mormor hadde bakt, med skinkeost på. Så kjekt at hun likte brødet mitt, tenkte jeg.
Vel hjemme kom mamma med et flott fat med oppskåret brød( ikke mormor sitt) med leverpostei, potetkaker( hun elsker potetkaker) og mange fint oppskårne grønnsaker lekkert dandert.
Den lille ble sint,og begynte å gråte.Hun får en grei beskjed om at dette er kveldsmaten, og etter litt frem og tilbake spiser hun det.
Var hun et vanskelig og utakknemlig barn, eller var det forventningene hennes som «krasjet» med virkeligheten?
Kunne dette vært « løst» ved å stille et spørsmål: «Hva hadde du tenkt om kveldsmaten?»
Da hadde hun fått gitt uttrykk for sine tanker og følelser, men maten skulle ikke vært byttet ut. Vi må lære å leve med verden slik den er, men vi har lov til å gi uttrykk for tanker og følelser om det vi opplever.
Hva om jeg hadde tenkt meg om i bilen, og spurt følgende spørsmål: «Hva gjør vi hvis mamma har laget noe annet?»
Kanskje hun da hadde vært forberedt på det som kom?
Jeg bare lurer på om det ikke er her det «krasjer» for både voksne og barn innimellom. Ting blir ikke slik vi hadde forestilt oss, og så får vi ikke til å snakke om at vi hadde noen helt andre tanker og forventninger. Vi får ikke til å sette ord på følelsene våre.
Jeg lærte noe av denne kveldsmaten, jeg skal øve meg på å stille spørsmålene:«Hvordan hadde du tenkt dette skulle være?» « Hva gjør vi hvis det ikke er slik du tenker?»
