«Ei glede sprang etter på vegen, men nådde han aldri att.»
Leste akkurat dette diktet av Jan Magnus Bruheim. Denne linja traff meg!
Har jeg det så travelt med alt jeg tenker skal være gjort, at jeg blir for sen til å stoppe opp for de små gledene som finnes i mitt liv? Har solen forsvunnet bak skyene når jeg endelig tenker at jeg er klar til å sette meg på trappa med kaffen?
Tenker vi bare at gledene finnes der fremme et sted, når alt er unnagjort og vi tenker at ting er slik det skal være?
